Gears of War: Judgment

Gears of War: Judgment

Actionspill blir nesten ikke bedre enn dette.

Det er prequel-tid igjen. Vi har over de siste ukene lært om Lara Crofts og Kratos’ tidlige dager, med vekslende hell.

Og nå er turen kommet til Gears of War, verdens mest macho spillserie, som over tre titler har etablert seg som noe av det ypperste innen ren action på Xbox 360.

Gears of War har alltid utmerket seg med å være strømlinjeformet. Ingen crafting av våpen. Ingen nevneverdige oppgraderinger. Ingen RPG-elementer. Ingen sideoppdrag. Ingen QTEer! Og så videre. Det har alltid vært deg, laget ditt og dine våpen.

Renhet

Gears of War: Judgment gjør noe interessant: De stripper ned opplevelsen enda mer. Plottet og tilleggselementer blir satt ytterligere til side, og kampmekanikken blir ytterligere fremhevet. Dette er et spill som setter dine skyteferdigheter i fokus.

Men siden det er en prequel, er det greit å få en viss oversikt over hva det handler om.

Spillet går ikke for langt tilbake - bare noen år før hendelsene i det første Gears of War-spillet. Locust-styrkene har allerede gravd seg opp av bakken og iverksatt det massive angrepet på planeten Sera, bare uker etter at de ødeleggende Pendulum-krigene hadde blitt avsluttet. Dermed er vi i krigens tidlige faser, og Sera er enda ikke så ødelagt som den fremstår i de senere spillene. Vi ser fortsatt tydelige spor etter siviliasjonen og feiringen av Pendulum-seieren.

Firerbanden

Så, det handler om Kilo Squad, fire soldater, blant dem allerede kjente Baird og Cole. Fortellingen har en liten tvist: Alle fire er egentlig tiltalt for en forbrytelse og står foran en militærdomstol. Sekvensene vi spiller gjennom er deres fortelling om hva som skjedde tidligere denne dagen, da de kjempet i og rundt den idylliske byen Halvo Bay.

Vi får spilt som alle fire, men opplevelsen er ganske identisk uansett hvem vi styrer. Det som endrer seg er omgivelsene og nivået på utfordringene.

Som sagt, spillet er ekstremt fokusert. Det handler bare om kamp, og brettene er mindre i skala, mindre episke og spektakulære enn det vi så i de tre opprinnelige spillene. Vi blir geleidet gjennom ganske korte sekvenser som består av et par kampøyeblikk, og disse er gjerne veldig dynamiske. Blir du for eksempel drept, og prøver den samme sekvensen på nytt, er utfordringen gjerne frisket opp med andre typer fiender. Og bredden på fiendene er stor, alt fra Kantus som kan gjenopplive sine medsoldater, svære beist som lyser rødt og er svært vanskelig å slå, til Serapedes, som sniker seg rundt på bakkenivå.

Dynamikken

Utviklerne i People Can Fly har inkludert en veldig smart måte å endre utfordringen på ytterligere. Hver sekvens har en alternativ måte å spille den på: På starten av brettet finner du alltid en stor Gears-logo, og trykker du på denne, får du tilbud om å aktivere en alternativ utfordring. Det kan være at du må bruke spesifikke våpen, at du blir forstyrret av røyk eller dårlig syn, eller at du får en tidsbegrensning. Dette er frivillig, og du kan fint spille gjennom brettet på tradisjonell måte. Fordelen med å aktivere disse utfordringene er at du får flere stjerner som belønning. Disse stjernene har faktisk ingen spesiell funksjon, du bruker dem for det meste som skrytemateriale ovenfor deg selv og dine venner. Jo flinkere du er, jo hardere vanskelighet du spiller på, desto flere og flottere stjerner.

Det er flere kule elementer i kampanjen. Vi liker veldig godt hvordan deler av Horde-modusen er blitt implementert i opplevelsen. Det er en rekke sekvenser der oppgaven er å forsvare et område fra angrep, du får beskjed hvor lang tid det er igjen før første bølge starter, og får tid til å sette opp maskinvåpen, samt plassere eksplosive feller ved å skyte piler fra en bue. Disse pilene fester seg til vegger og signaliserer med blått at fellen er aktiv.

Kvalitet hele veien

Kampanjen er flott lagt opp til kooperativ spilling for opptil fire spillere, og flyten sørger hele tiden for at det er nok smarte utfordringer, variasjon og spenning. Dette er bra saker, glimrende action, hektisk, bråkete og minimalistisk på en positiv måte. Helt uten overflødige tillegg.

Men det varer ikke spesielt lenge, det er ikke mange timene før det er slutt. Kampanjen i Judgment er ment for å spilles flere ganger, for å maksimere resultatene og poengsummene, og derfor er alt unntatt skyting skrelt vekk. Likevel skal vi innrømme at vi savner noen av de mest massive, storslåtte sekvensene i Gears of War 3.

Etter at du runder hovedkampanjen er det fortsatt litt mer igjen. En tilleggsepisode (som krever 40 stjerner for å låse opp, disse samler du inn etter noen timer) som heter Aftermath. Mens hovedkampanjen foregår før det første spillet i serien, er Aftermath plassert parallelt til Gears of War 3, og gir oss kontollen over mange av de samme figurene som hovedkampanjen, men nå mange år eldre. Et fint tillegg som gir noen gode timer med ekstra spilletid.

Vi må nevne noen av de kule våpnene vi får bruke i spillet, People Can Fly har tydeligvis fått ganske frie hender til å skape sine egne verktøy, og utstyr som Booshka eller Breechshot er definitivt minneverdige.

Sterkest på nett

Etter å ha rundet begge kampanjene er vi klare for flerspiller. Greia er at selv om du spiller alene i kampanjen samler du fortsatt erfaringspoeng og går opp i nivåer, noe som gjorde at vi hadde allerede låst opp en god del nye våpenfarger og andre kosmetiske forbedringer av våre figurer. Det er nemlig det eneste du får. En spiller med høyere nivå enn deg er ikke kraftigere, har ikke bedre utstyr. Vedkommende er bare flinkere... Det er en interessant vri på nivåsystemet, som gjør at alle er likestilt, men man merker hvem som er mest erfaren.

Flerspillerdelen er kjempebra, takket være en spesifikk modus. Nemlig OverRun, som spilles over tre runder, og setter opp COG-styrker mot Locust, og begge lag må angripe eller forsvare spesifikke punkter. Locust-laget prøver å åpne hull som de menneskelige styrkene har barrikadert, og til slutt ødelegge en generator. Modusen er klassebasert, noe som gjør at hver type soldat har ekstramuligheter som å sette opp maskingevær, kaste uendelig med granater eller reparere barrierer. Det som er ekstra kult, er at Locust-spillerne får velge mellom svært mange typer monstre, og disse har veldig varierte strategier.

OverRun er fantastisk designet, og faktisk noe av det morsomste vi har spilt på nett på lenge. Og tillegg til denne modusen finnes det også et par andre varianter, blant annet ren deathmatch for første gang i serien.

Et savn er imidlertid Horde-modusen fra Gears of War 3. Det finnes en overlevelsesmodus i Judgment, men den mangler muligheten til å kjøpe og sette opp forskjellige typer forsvarsverk. I stedet kan du også her velge klasser, og en av disse lar deg plassere automatiske våpen, men det taktiske aspektet til Horde er borte. Synd.

Totalt sett er flerspilleraspektet til Judgment utrolig solid. Gears of War har en egen nisje i flerspiller-landskapet, og Judgment spiller glimrende på spillseriens styrker.

Leverer varene

Spilt alene er Judgment ganske kortvarig og ikke like spektakulær som før. Men mekanikkene er like gode som alltid, det er latterlig moro i co-op, enda morsommere når man spiller OverRun, det ser veldig flott ut, og People Can Fly har nok gode ideer til at vi aldri kjeder oss. Et perfekt skrudd sammen, rent og fokusert actionspill som vil by på mye gøy fremover.

Stikkord: 

Gears of War: Judgment

Testet på: 

PEGI rating: 

  • 18+

Gears of War: Judgment

Hektisk, stramt regissert og eksplosivt, med flott onlinemodus. Synd det er så kort.

Terningkast: 

5

Lanseringsdato: 

19-03-2013

Sjanger: 

Utgiver: