Knack

Knack

Ikke helt den nestegenerasjonsopplevelsen vi håpet på.

Mark Cerny er en herre vi hadde hørt lite om i forkant av PlayStation 4-kunngjøringen - men plutselig ble den trivelige ingeniøren Sonys store stjerne, takket være sitt arbeid med arkitekturen til PS4.

Cerny hadde imidlertid et annet prosjekt på gang enn bare det å skape Sonys konsoll. Han designet også et spill som skulle ta oss tilbake til de gode, gamle PlayStation-dagene, tiden da Crash Bandicoot og lignende spill leverte fargerik, bekymringsløs underholdning på tvers av alder.

Det viser seg dessverre Cerny er en kjempedyktig ingeniør, men kanskje ikke fullt så flink som spilldesigner.

Skal man nemlig beskrive Knack med ett ord, er det kjedelig. Og det er jo ikke noe hyggelig for et spill å være.

Klossete

Knack finner sted i en fiktiv tegnefilmaktigverden, der menneskene er under angrep fra gnomer, og de har satt sammen en skapning som heter Knack som vil bidra til å utrydde de plagsomme monstrene. Knack i seg selv er en veldig kul kreasjon. Han er laget av noen merkelige artefakter (relikvier, kaller de dem) funnet av en forsker, og via en mystisk kraft kan han binde til seg diverse andre elementer. Så Knack er med andre ord en samling av ting, som har tatt en menneskelig form. Vi må innrømme at vi liker designet og den visuelle stilen til Knack. Han er en kul hovedperson.

Det er bare synd at alle de som omringer Knack er så fryktelig intetsigende. Hans venner og fiender har lite definerte personligheter, og virker for det meste bare sure. Hvor er humoren? Skal ikke dette være et fargerikt, familievennlig spill? Jak & Daxter får oss til å le, hvorfor gjør ikke Knack det?

Intetsigende er dessverre også spillopplevelsen, i stor grad.

Alltid fremover

Store deler av Knack handler om å gå gjennom veldig lineære brett, møte på en håndfull motstandere som bare står og venter på deg, slå dem med noen veldig enkle angrepskombinasjoner, og fortsette videre i samme bane.

Kontrollsystemet er veldig ukomplisert. Du slår med en knapp, og du kan aktivere ekstrakrefter med en annen. Disse ekstrakreftene er tre tilleggsangrep, og de krever at du samler inn gule krystaller som finnes overalt i spillets verden. Du kan også hoppe, samt dukke unna angrepene med høyre analoge stikke.

Det å styre Knack er altså en enkel og responsiv affære. For det meste - vi synes unnamanøveret er for tregt og hjalp oss nesten ingenting. Skal du unngå fiendtlige angrep, er det lurest å hoppe unna.

Men det var altså dette med fiendtlige angrep. Knack kan være urettferdig frustrerende. Greia er at alle motstanderne har spesifikke typer angrepsmetoder. Det kan være sverd, plasmastråler, lasere, de kan fly over deg og generere skadelige kraftfelt. De kan også velge å bare slå på deg. Saken er at nesten uansett angrepstype tåler Knack ingenting. Det skal gjerne ikke mer enn to-tre slag til, så er du død. Og av og til, når det er mange fiender som kommer inn i kampsonen, er det utrolig vanskelig å komme seg unna angrepene. Nøkkelen til å overleve er å lære seg angrepsmønstrene til fiendene og kunne forutse dem. Og det tar gjerne et par forsøk før man får det til. Disse forsøkene innebærer gjerne mye irriterende repetisjon, da lagringspuktene ofte er plassert plagsomt langt fra hverandre.

Og verre blir det når det senere i spillet dukker opp kraftige tanks med mer avanserte angrepsmetoder, og du må gjerne slåss med flere av dem etter hverandre.

Knacks vanskelighet er merkelig - med en gang du skjønner hvordan du skal ta den spesifikke bølgen med fiender blir det veldig enkelt. Det er bare at det innebærer mye uelegant prøving og feiling først.

Prøver å variere

Ved siden av slåssingen må du ofte forholde deg til miljøbaserte feller: Miner, lasere som aktiverer eksplosjoner hvis du krysser dem, gulv som raser sammen og denslags. Ingenting av dette er spesielt kreativt eller krevende, men fungerer som grei avveksling. Det finnes også ganske mange hoppesekvenser som er helt tradisjonell plattforming, og som igjen fungerer helt fint.

Det finnes noen brett som prøver å endre litt på den repetitive oppskriften. Et av dem lar Knack bli til en usynlig form som kan snike seg gjennom lasere, men du må huske å bytte form tilbake til vanlige Knack når du skal slåss. En liten, men velkommen endring i dynamikken. Andre ganger får Knack en rustning av treverk, som åpner for noen gåter der du må sette fyr på deg selv for å åpne hemmelige dører. Andre ganger igjen får vi bruke en isrustning som smelter når vi er utendørs. Dette er noen av de morsomste øyeblikkene i spillet, da de introduserer nye spillbarhetselementer. Men de varer ikke lenge - før du vet ordet av det er det tilbake til tradisjonelle Knack som bare skal hoppe og slåss.

Avbrutt utvikling

En ganske grunnleggende greie i spillet er hvordan Knack vokser ettersom man samler inn flere og flere byggeklosser han er laget av. Veksten skjer ofte nesten uten at du merker det, og plutselig er du svær nok til å knuse bygninger og hanskes mye kraftgere motstandere. Et av de aller kuleste brettene i spillet foregår i en by, der du kan bokstavelig talt bryte deg gjennom strukturer og føler deg genuint mektig. Men igjen - disse øyeblikkene er veldig få. Spillet insisterer hele tiden på å redusere størrelsen på Knack. Enten fordi brettet krever at du blir liten for å passere gjennom en dør, eller at du bare starter et nytt brett, som da også innebærer at du mister hele størrelsen din.

Så de øyeblikkene der du føler deg mektig og kraftig blir tatt fra deg etter noen minutter. Spillets beste segmenter varer kortest, mens størstedelen av Knack-opplevelsen er kjedelig, repetitiv vandring gjennom avgrensede stier og gjentakende, frustrerende slåssing. Og av og til føles det som om spillet varer i evigheter, noen av brettene tar bare ikke slutt, og vi trykker og trykker og trykker og tenker egentlig på noe helt annet.

Det er noe gjenspillingsverdi siden spillet inneholder mange hemmeligheter (stort sett skjulte bak vegger som må oppdages og knuses), finner du disse vil du kunne installere visse oppgraderinger på Knack. Men det hjelper lite når kjerneopplevelsen er såpass lite engasjerende.

Alle fargene

Knack er et ganske så pent spill. Det bruker ingen revolusjonerende visuelle teknologier, men det er generelt skarpt, fargerikt og sjarmerende. Og fordelen med den nye generasjonen er at det hele flyter ekstremt bra. Knack hadde kanskje fungert på eldre maskiner, men ville sikkert hatt en langt dårligere framerate.

Til tross for tidvise glimt av kreativitet og en hovedperson vi fikk sansen for, ender Knack opp som et ensformig spill med merkelig vanskelighetsgrad, og det varer alt for lenge for sitt eget beste. Mest irriterende er at de øyeblikkene der Knack er på sitt sterkeste blir tatt fra oss før vi blir vant til dem. Når vi begynner å ha det kult, tvinger spillet oss tilbake til et mindre kraftig utgangspunkt. Det er ikke noe gøy. Knack er et av de lanseringsspillene som mest sannsynlig vil bli glemt på sikt, den dagen PlayStation 4 får et sterkere utvalg titler.

Stikkord: 

Knack

Testet på: 

PEGI rating: 

  • 7+

Knack

Fargerikt og sjarmerende, men for ensformig, begrenset og frustrerende til å underholde.

Terningkast: 

3

Lanseringsdato: 

29-11-2013

Sjanger: 

Utgiver: