The Last of Us

The Last of Us

Dette spillet er et mesterverk.

Så, hvor skal vi begynne.

Naughty Dog har etablert seg som en svært moden utvikler, tett knyttet til Sony og PlayStation, med en rekke fine titler til de to første PlayStation-konsollene. Men det er kanskje først på PS3 at de fant seg selv, med de tre svært solide Uncharted-spillene har de vist hvordan man kombinerer teknologi med solid spillbarhet og hvordan man skaper troverdige figurer man ikke bare bryr seg om, men også blir ordentlig glad i.

Med Last of Us overgår de seg selv.

De overgår også alle andre. Og alt annet.

The Last of Us er et av tidenes beste spill. Det ypperste innen digital underholdning. Det mest gjennomførte, teknisk avanserte, involverende, varierte og spennende som finnes til noen spillmaskin, noensinne.

Ikke for å ødelegge

Det er faktisk et ganske vanskelig spill å anmelde. Et problem vi støter på er jo at The Last of Us er så gjennomført spennende hele veien, at vi virkelig ikke ønsker å ødelegge noe av opplevelsen. Og da blir det litt vrient å gå veldig inngående til verks når det gjelder plottet og spillmekanikkene.

Så vi får bare prøve å være forsiktige, trå varsomt.

Klart, mye av bakgrunnshistorien er jo allerede kjent, Naughty Dog har vært flinke til å promotere spillet via de mange utviklerdokumentarer og trailere. Vi ødelegger altså ikke for noen når vi skriver at spillet handler om Joel, en nokså voksen og sliten overlevende av en infeksjon som har herjet menneskeheten i 20 år. Det overordnede oppdraget til Joel er å transportere en ung pike som heter Ellie. Hun er viktig, og må føres ut av Boston, der våre helter befinner seg til å begynne med. De lever i en karantene-sone, og Joels jobb er stort sett å smugle saker og ting inn og ut av sonen. Alt forandrer seg selvsagt når Ellie kommer inn i bildet.

Fritt vilt

Hva er så denne infeksjonen? Naughty Dog lar oss faktisk oppleve starten på situasjonen, 20 år tidligere, via en særdeles imponerende - og følelsesladd - introduksjon. Så hopper vi frem til nåværende tid, og menneskeheten er altså nesten utradert. Infeksjonen er en slags sopp, den smitter via sporer eller via bitt, og de infiserte blir raskt mutert til gale villmenn. Infeksjonen har imidlertid flere stadier, og disse kommer vi til å hilse på i løpet av spillet.

Verden har forandret seg mye i løpet av de 20 årene med undergang, og naturligvis er hele den moderne sivilisasjonen fullstendig i ruiner. Bygninger er sammenrast, kollapset eller utbrent, og det som står igjen er stort sett fullstendig overgrodd av planteliv. Det er med andre ord en veldig fargerik, frodig verden, grønne planter er overalt, de dominerer fullstendig. Det er vakkert og dystert samtidig.

En annen virkelighet

Det har vært mange postapokalyptiske spill før, men ingen kommer i nærheten av arbeidet Naughty Dog har lagt inn. The Last of Us er et langt spill, og det tar oss gjennom massevis av store og varierte miljøer, og alt er fylt til randen med detaljer, alt er liksom så utrolig - og ubehagelig - virkelig. Det er trist, det er deprimerende, alle de barnerommene, platebutikkene, skjulestedene i kanaler, kontorene og hotellrommene vi søker gjennom. Notatene og veggskribleriene vi så ofte finner gjør det enda mer personlig.

Og selv om Last og Us er i utgangspunktet et nokså lineært, direkte spill, er det massevis av pusterom, store muligheter til å vandre rundt, utforske hele nabolag, gå fra hus til hus og gjennomsøke rom etter rom, etter forsyninger, informasjon eller våpen.

Deg og meg

Det aller meste av spillet handler om Joel og Ellie. Interessant nok er interaksjonen dem i mellom ikke så ulik Booker og Elizabeth i ferske Bioshock Infinite. Ellie er aldri i veien, hun følger etter, bidrar litt, men forstyrrer ikke en eneste gang. Vi trenger ikke å passe på henne, vi gir ikke henne ordre, hun klarer seg selv. Av og til kan hun bli angrepet, ja, men stort sett klarer hun seg fint. Relativt ofte jobber vi sammen med Ellie om å forsere visse miljøbaserte gåter. Vi må kanskje finne en stige eller en planke, så må hun klatre opp og løfte planken over to bygg. Hun kan heller ikke svømme, og dermed er det noen vannbaserte gåter der hun må transporteres trygt fra sted til sted. Alt dette er løst ekstremt elegant, uten irritasjonsmomenter.

Hun har et annet likhetstrekk med Elizabeth, og det er å være kjempekul. En vittig, humoristisk jente - en spøk gjennom store deler av spillet er at hun prøver å lære seg å plystre. Hun nynner litt for seg selv under roligere partier, kommenterer på mye av det Joel driver med, og er usedvanlig glad i å si “fuck” til en søt, fjorten år gammel jente å være.

Og hvis du har spilt Uncharted, vet du hvor gode Naughty Dog er til å animere ansikter, til å fremheve følelsene og uttrykkene til figurene de skildrer, hvor bra de er til å skrive dialog som fremstår som troverdig. Se for deg Uncharted 3 og gang det med to, eller noe sånt. Legg til et enda bredere spekter av emosjoner, enda bedre skuespiller-prestasjoner. Da begynner vi å nærme oss. Ikke en eneste gang følte vi at personene i spillet sa noe som virket upassende, pinlig eller var dårlig spilt inn.

Det er for øvrig ikke bare Ellie vi forholder oss til gjennom spillet. Persongalleriet er stort, og flere enn bare jenta følger oss på reisen vår, men ikke til enhver tid. Vi stifter nye bekjentskaper jevnlig, men de er ikke med oss hele tiden.

Går egne veier

Det er egentlig det som er så spesielt med The Last of Us. Så mange av situasjonene som beskrives her, og på mange måter hele spillets progresjon, fremstår som så mye mer virkelighetsnært enn de fleste andre spill. Naughty Dog benytter seg veldig sjelden av tradisjonelle spill-virkemidler. Ikke noe “Se, her er det masse våpen fordi snart er det bosskamp!”, eller “Her er det stille, da MÅ det straks hoppe noe ut av skyggene”. Utviklerne er smartere enn dette. Joel, Ellie og deres verden er mye mer realistiske enn spill flest.

Men det er fortsatt et spill, og Last of Us skuffer heller ikke på dette området. Ikke i det minste.

Dramatikken

Det er mange mekanikker å tenke på. Kamp er selvsagt det mest essensielle. Det er utrolig variert. For det første finnes det veldig mange typer motstandere å tenke på. Både menneskelige soldater og diverse slemme overlevende, pluss flere typer infiserte. Menneskene er utstyrt med slag- og skytevåpen samt av og til brannbomber. Infiserte finnes som nevnt i flere varianter. Noen av disse er nylig blitt syke, og ser relativt vanlige ut, bare at de angriper i flokk, er raske og brutale. Noen, de aller farligste, kalles for clickers, og er den mest avanserte varianten. De er totalt soppinfisert, ekle utvekster har dekket helt over ansiktene deres, og de kan ikke se - men de kan høre ekstremt godt. Og bare et bitt fra dem dreper.

Last of Us lar oss bruke en lang rekke strategier. Sniking er veldig aktuelt. Du kan aktivere en “høremodus”, som lar deg se silhouettene til fiender. Om du ønsker kan du imidlertid sperre for denne muligheten i menyene. Du kan deretter stille snike deg innpå dem og kvele dem bakfra, eller for å gjøre det raskere, kan du stikke dem med kniv i halsen. Det er meget brutalt, men effektivt. Du kan kaste flasker eller murstein for å avlede oppmerksomheten.

Clickers krever imidlertid andre strategier, fordi man kan sjelden ta knekken på dem for hånd.

Dermed kan du bruke forskjellige typer slagvåpen. Disse går i stykker etter noen slag, så de må brukes med omhu. Du vil etter hvert også lære deg å oppgradere slagvåpene med kniver eller spiker, som gjør dem enda dødeligere, men disse utbedringene varer også bare noen slag.

Man kan kaste brannbomber, røykbomber eller spikerbomber for å drepe eller forvirre på avstand.

Så finnes skytevåpnene. Det er en rekke av dem i spillet, inkludert en bue, hagler og en rifle. Skytemekanikken er imidlertid vanskelig. Joel er alltid stresset og lite stødig, og det er veldig fort gjort å bomme. Og man har alltid kun et begrenset antall skudd.

Kampene er stort sett fantastiske. Intensiteten er enorm - alt foregår i sanntid, det å bytte våpen, bytte magasin, finne frem en bombe eller lappe seg selv sammen tar tid, og gjør deg veldig sårbar. Et fiendtlig skudd dreper deg ikke nødvendigvis, men får deg til å falle bakover, noe som åpner for nye angrep fra menneskene - eller de infiserte.

The Last of Us kan være tøft, men er aldri urettferdig. Klarer du ikke en gitt kamp, finnes det alltid andre strategier å prøve. Og det lønner seg alltid å være smart og se an miljøene og motstanderne.

Vokser med oss

Det finnes mange muligheter for å oppgradere egenskapene dine. Du kan gi Joel litt mer helse eller øke hans nøyaktighet. På arbeidsbenker du finner noen steder kan du bruke ressurser du har samlet inn for å forbedre våpenkapasiteten - raskere lading, bedre sikte eller bedre spredning er blant oppgraderingene du kan installere.

Et veldig relevant element er også crafting av utstyr. Overalt finner du deler til dette, og du kan sette sammen helsepakker, kniver og forskjellige bomber i farta - men det tar lite grann tid, så det er lurt å gjøre slikt når man ikke er midt i en kamp.

Et godt stykke uti spillet blir du faktisk ganske godt utstyrt med våpen og merkbart bedre til å bruke dem - men The Last of Us klarer alltid å overraske med intense, spennende og kreative utfordringer.

Vi føler at vi begynner å nærme oss slutten av det vi kan si uten at det går utover spillopplevelsen din. Det er bare et eller annet med Last of Us som gjør at spillet må nytes, man må ta seg god tid, la atmosfæren synke inn. Vi har nesten aldri vært borti lignende. Måten spillet bygges opp på er helt unikt, man blir aldri overveldet med ting å gjøre, Naughty Dog har fordelt nyhetene og utviklingen av spillelementer på en perfekt måte, samtidig som de også hele tiden pøser på med utrolig flotte miljøer der du både får god tid til å utforske og delta i ovelegent godt designede kamper.

Det at grafikken, musikken og alt det tekniske er i verdensklasse er nesten ikke noe vi trenger å nevne, tror vi. Men det er det, altså.

Og det hele varer lenge, ikke minst!

En milepæl

Det vi kommer til å huske fra Last of Us er øyeblikkene. En ting vi fortsatt tenker på er fortellingen om en overlevende som vi følger gjennom hans notater, etterlatt på forskjellige steder i kanalene. Og dette kommer liksom ikke før gode åtte timer uti. Du kommer antakeligvis til å bli sittende og tenke på helt annet når du er ferdig.

Vi skjønner det nå - The Last of Us tar opp arven etter Half Life 2. Det er det første spillet siden Valves klassiker som bygger en så komplett, uforglemmelig opplevelse, som tar alt det beste fra de siste ti årene med spillutvikling og gjør det til noe helt eget, helt unikt, full av detaljer, personlighet og atmosfære.

Det er ikke bare det beste spillet hittil i år, det er det beste spillet de siste ti årene. Vi mener det. Men mindre du har en eller annen panisk aversjon mot historiebaserte spill, med mindre du kun spiller online, er The Last of Us obligatorisk materiale. Obligatorisk for alle som har det minste interesse for hvor langt spill har kommet, og hvor de kan være på vei når ambisjonene er tilstede.

Det eneste vi er nervøse for er hvordan i helvete Naughty Dog kan toppe dette her. Men det kan de sikkert.

 

Obs: På grunn av svært begrenset tid fikk vi ikke testet spillets flerspiller. Er den kul, er det jo bare enda bedre! Er den kjip, er det bare å ignorere.

Stikkord: