Lost Planet 3

Lost Planet 3

Isplaneten har ikke mye å by på lenger.

Er det mange som egentlig har etterlyst en til oppfølger til Lost Planet? Ingen av de to første spillene solgte nevneverdig bra, ingen av dem er blitt imponerende godt mottatt. Vi har fortsatt noen minner fra det første spillet, men det er egentlig bare fordi det var et av de relativt tidlige Xbox 360-spillene, og det føltes ganske nestegenerasjon da det kom, med sine svære monstre og kule spesialeffekter.

Men nå? Vi vet ikke helt.

Spill nummer tre er nå her, utviklet av et lite kjent amerikansk studio, og det gjør om på ganske mange av konvensjonene fra de to første titlene.

Slik startet det hele

For det første er det en prequel, så historien finner sted lenge før det første spillet. EDN III er en lite utforsket isplanet, og megaselskapet NEVEC har først nå begynt å etablere seg der for å grave etter de verdifulle mineralene som finnes på planeten.

For det andre er mange av mekanikkene overhalt og endret, og stort sett gjort mindre kompliserte.

Saken er at Lost Planet 3 begynner som et eksepsjonelt sympatisk spill. Vi spiller som Jim Peyton, og han er en trivelig fyr det er lett å like. Rett og slett en ærlig, genuin arbeidskar som lander på EDN III for å gjøre en jobb. Hjemme venter kona og barna, og alt han vil er å tjene litt penger og vende tilbake hjem.

Vi liker hvordan forholdet hans til kona er fremstilt. De sender hverandre videobeskjeder, og disse er overraskende personlige, nesten rørende til tider. De setter oss i den riktige stemningen. Det er ensomt og kaldt på EDI III, og jobber tar på.

Et øde sted

Utviklerne i Spark Unlimited er generelt flinke til å etablere stemningen, du får flere muligheter til å utforske hovedbasen til arbeiderne i spillets første timer, slå av en prat med kolleger, føle på hvordan det er å være på jobb i disse ekstremt ugjestmilde omgivelsene. Country-musikken som Jim hører på i sin enorme rigg bringer tankene til den bekymringsløse stemningen til Firefly, selv om atmosfæren utenfor basen er langt fra så koselig.

Og omgivelsene selv gjør også inntrykk. De gangene du får vandre til steder der du kan skue utover planeten er det imponerende. Dramatiske snøstormer i det fjerne, is overalt, massive fjellkjeder. Og selvsagt, planeten er full av Akrids, disse insektaktige monstrene som har det med å ødelegge for kolonistene.

Så, Lost Planet 3 har sine øyeblikk. Men det er ikke et bra spill.

Frem og tilbake

Opplegget er en semi-åpen verden der du blir sendt ut av basen for diverse oppdrag, og beveger deg gjennom forskjellige soner ute i det fri. Etter noen timer vil du få anledning til å teleportere deg gjennom disse sonene, og det er lov å utforske disse, se etter ressurser og hemmeligheter. Noen av dem er kule, med forfrosne strukturer etterlatt av de aller første kolonistene, men etter hvert begynner miljøene å ligne mye på hverandre, alle de istunnelene, forlatte forskningsstasjoner og hulene fylt med Akrids som spawner ut av veggene (frem til du ødelegger de ekle hullene de kommer fra), begynner å ligne mer og mer på hverandre. Og mange av oppdragene sender deg frem og tilbake gjennom de samme, eller veldig like, brettene. Repetisjon er et stort problem i Lost Planet 3.

Spillet skiller mellom hovedoppdragene som forteller selve historien (som, ganske forutsigbart blir mer og mer mystisk utover) og sideoppdrag du kan gjøre for dine kolleger på basen. Sideoppdragene handler som regel om å vandre ut i ødemarka og reparere noe eller sette opp noen verktøy. Disse er i det minste en grei måte å tjene litt energi på, noe som fungerer som spillets valuta. "Pengene" kan du bruke på flere våpenoppgraderinger.

Men uansett hva du gjør er det sjeldent ordentlig spennende eller interessant spillbarhetsmessig.

Irritasjon

En del timer uti Lost Planet 3 kom vi til et oppdrag som tok oss gjennom en gammel, forlatt NEVEC-base, og da begynte vi å bli skikkelig lei. Endeløse ganger, klin like, fylt med dødsirriterende fiender som er små, raske og løper langs vegger, og dermed vriene å treffe. Hver gang du når målet er det noe som går i stykker, og du blir sendt videre til neste del av basen - mer ganger, flere av de samme fiendene. Det hele avsluttes med en bosskamp som gjentar seg tre eller fire ganger, hver av gangene er krydret med de samme små fiendene. Hele opplevelsen er så langt unna underholdning som det er mulig å komme.

Vi synes ikke skytemekanikkene er noe å skryte av heller. Det er en eller annen merkelig form for forsinkelse, unøyaktighet og dårlig respons i kontrollsystemet. Litt vanskelig å sette fingeren på hva som er feil, men det er noe som ikke stemmer. Men Jim bytter ikke alltid våpen når vi vil at han skal gjøre det, han fyrer av hagla litt for sent, lader om for tregt...

Rigget opp

Variasjonen ivaretas av de nevnte riggene. Det er massive mechs alle arbeidere i felten bruker, og vi styrer riggen til Jim når han er på vei til oppdragene. De har en tilfredsstillende vekt, føles tunge å styre, men på en god måte. De er ikke utstyrt med våpen, men du kan slå med de enorme armene hvis du blir angrepet av Akrids. Spillet gir deg imidleritd liten frihet i forhold til når du skal bruke riggene - det blir som regel forhåndsbestemt. Riggene brukes til transport, du reparerer installasjoner med dem, men skal du gjøre de faktiske oppdragene blir du tvunget til å fortsette til fots.

Ekstra skuffende er at de gangene vi møter skikkelige bosser i riggen vår, blir kampen redusert til intetsigende QTE-sekvens.

Et lite element med riggene som er interessant er at du kan bare se hvor mye ammunisjon og helse du har når du er i umiddelbar nærhet av riggen din. Den sender ut støttende radiobølger. Beveger du deg utenfor disse, brytes forbindelsen og du mister informasjonen på skjermen.

Kunne vært så mye mer

Når alt er sagt, Lost Planet 3 har et par gode ideer, spesielt relatert til stemningen, plottet og hovedpersonenene. Det hjelper imidlertid lite når spillopplevelsen er repetitiv, ofte kjedelig og intetsigende, i tillegg til at vi ikke er veldig glad i den generelle kontrollfølelsen.

Det er en flerspillermodus i Lost Planet 3 også, men denne gjør lite som skiller seg ut. Det at man kan bruke en krok til å bevege seg i høyden er kult, men ikke akkurat nok til å friste oss fra andre flerspilleropplevelser.

Og dermed ender hele spillet som en standard tredjepersonsopplevelse. Noen kule monstre, en interessant planet, en hovedperson vi liker, men ellers handler det om middelmådig skyting gjennnom omgivelser som gjentar seg alt for mye. Vi tror at utviklerne i Spark har virkelig prøvd å skape noe med mer dybde, men det hjelper ikke når selve innholdet ikke sitter.

Stikkord: 

Lost Planet 3

Testet på: 

PEGI rating: 

  • 16+

Andre plattformer: 

Lost Planet 3

Jim er en kul fyr, synd han har havnet i et spill som er middelmådig hele veien.

Terningkast: 

3

Lanseringsdato: 

30-08-2013

Sjanger: 

Utgiver: